Rotterdam

Sjømannskirken har vært til stede i havnebyen Rotterdam i Nederland siden 1870-årene, og er stadig et samlingspunkt for norske sjøfolk, trailersjåfører og nordmenn bosatt i området.

Sjømannskirkens arbeid i Nederland startet allerede i 1876, da den første norske sjømannspresten tok opp arbeidet i Amsterdam, som på denne tiden var den største havnebyen for norske skip i Nederland. Med årene endret forholdene seg, og Rotterdams betydning som havneby ble stadig viktigere. I 1888 ble assistenten ved sjømannskirken i Amsterdam flyttet til Rotterdam, og i 1906 ble det vedtatt å starte virksomhet på permanent basis i havnebyen. Sjømannskirken delte i begynnelsen lokaler med det skandinaviske sjømannshjemmet på Boompjes 92, men i 1910 ble dette bygget kondemnert.

Ny kirke med hjemlig, nasjonalt preg

Sjømannspresten Jens Saxe startet deretter arbeidet med å samle inn midler til å bygge en egen norsk sjømannskirke. Dette var ingen enkel oppgave. Organisasjonen hadde ikke midler å avse, så om Saxe skulle lykkes måtte han skaffe penger til byggingen selv. Han hadde allerede funnet den perfekte tomten i byens offentlige park, Het Park. Problemet var at tomten ikke var til salgs, og at byggeplanene måtte godkjennes av åtte ulike offentlige etater. Saxe var imidlertid en resurssterk mann, og klarte både å skaffe nok midler og sikre alle nødvendige offentlige godkjennelser. Blant de mange som donerte penger til formålet var kong Haakon og dronning Maud.

Det ble utlyst arkitektkonkurranse med arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson som vinnere. I 1914 startet byggingen, og 26. juli samme året ble kirken i parken innviet. Kirken ble bygget i tre, med både eksteriøret og interiøret i nasjonalromantisk stil.

En tid for krise og vekst

Bare to dager etter at sjømannskirken ble innviet brøt første verdenskrig ut. Dette skapte mange problemer for skipsfarten på Rotterdam, og det gikk flere år før trafikken tok seg opp igjen. I midten av 1920-årene opplevde Rotterdam et voldsomt oppsving, og vokste raskt til å bli Europas største havneby. Den norske skipstrafikken økte også, og i kirkeboken fra Rotterdam ble det i 1925 notert at det daglig kunne ligge opptil 40 norske skip i havn.

Norske sjøfolk ble et fast innslag i bybildet, og overalt fant en kafeer og barer med navn som «Haugesund», «Narvik», «Bergen» og «Horten».Hundrevis av uteseilere – sjømenn som sjelden var hjemom norske havner – hadde sitt fristed i Rotterdam, med rykte på seg for å være både fordrukne og kriminelle døgenikter. Andre norske sjøfolk levde fra hånd til munn i den store havnebyen mens de desperat ventet på nytt hyre. Den norske forfatteren og journalist i Aftenposten Carl Huitfeldt beskrev i reiseberetning Gullfisk og haier. Streiftog i Europas havnebyer fra 1929 inngående forholdene i Rotterdam. Mellom annet skildret han hvordan havnemyndighetene på grunn av de norske sjøfolkenes dårlig rykte begynte å nekte dem å komme i land om de ikke hadde nok midler til å forsørge seg selv inntil de fikk nytt hyre. Og om sjømannskirken skrev Huitfeldt følgende:

Norge har i Rotterdam en sjømannskirke, som vi har ære av, vel den vakreste på kontinentet. Den norske sjømannskirke, med leseværelse og prestegård ligger like ved Rotterdams store park. […]

At det ved min ankomst lå en sjømann nesegrus på plenen ved inngangen og sov rusen ut, skal jeg ikke oppholde mig ved. Det hender ofte, at folk som er kommet på rangel om natten klatrer over gjerdet og legger sig til å sove her på fredet grunn. Når de nu først er kommet, har sjømannskirkens folk ikke hjerte til å jage dem bort, skjønt de, som rimelig kan være, ikke setter så megen pris på den slags besøk.

Det er før øvrig nok av dem som på regulær måte søker dette vakre lille stykke Norge i utlandet. Og dem blir det sørget vel for av sjømannspresten.

 Den store depresjonen som slo inn over Europa i begynnelsen av 1930-årene rammet også norske sjømenn i Rotterdam hardt, og det ble nå enda vanskeligere å få hyre. Opptil 300 norske sjøfolk gikk arbeidsløse i byen til tider, og Sjømannskirken gjorde hva de kunne for å hjelpe.

Kirken blir flyttet

I 1937 ble leieavtalen på sjømannskirkens tomt sagt opp med ett års varsel. Det skulle bygges biltunnel under elven Maas, og sjømannskirken lå bokstavlig talt i veien.

Den norske kirken var på denne tiden allerede rukket å bli et kjært syn i Rotterdam, og mange i lokalmiljøet ønsket å bevare den. En ny tomt, bare 170 meter fra den gamle, ble stilt til disposisjon. Kirken ble delt i tre deler og rullet av gårde på tømmerstokker og skinner. Flyttingen ble ansett som litt av en ingeniørbragd, og kommunen lagde en egen film om hendelsen. I forbindelse med flyttingen ble det gjort så store endringer på kirken, at det ble besluttet å vigsle den på ny.

Kaffe kokt på brennende kirke

På grunn av sin posisjon som en av Europas største havner, ble Rotterdam hardt rammet av andre verdenskrig. Den tyske bombingen i 1940 ødela store deler av sentrum, og bare tilfeldigheter gjorde at kirken ikke ble truffet. Året etter var det engelskmennene som bombet Rotterdam, og da gikk det ikke like bra.

Den 3. oktober 1941 ble kirken truffet av en gnist fra en engelsk brannbombe og tok fyr. Under brannen fikk varmebølgene kirkeklokkene til å bevege seg, og mens kirken brant og klokkene slo, utspant det seg en merkelig hendelse.

Sjømannsprestens sønn, Alf Salvesen, forteller i boken Som en nordmann: 

«Det viste seg at pappa på loftet over leseværelset – der jeg hadde mine treff med Jesus – hadde lagret en sekk rå kaffe – og glemt den der. Nå ble kaffen brent, og da brannmennene pøste på vann for å slukke, begynte det å lukte deilig nytrukket kaffe – nybrent kan man trygt si! Dette dryppet og rant ned fra loftet over inngangspartiet, men det var kopper i kiosken like ved siden av. Dermed fikk mannskapene en velfortjent oppmuntring i slitet.»

I brannen ble presteboligen og leseværelset totalskadet, men selve kirken ble reddet.

Film fra arkivet

En kirke i stadig endring

I tiden etter andre verdenskrig fortsatte sjømannskirken i Rotterdam å være en av organisasjonens best besøkte. Årsmeldingen fra perioden 1979–1981 beskriver hverdagen ved kirken: «Aktiviteten ved kirken sier oss at den er fortsatt en sjømannskirke. Det meste av arbeidstiden går til skipsbesøk, diverse tjenester for de seilende, shoppingturer, ærend, sykebesøk, transport, og andre oppdrag som dukker opp. Av brukerne av selve kirken er fremdeles halvparten sjøfolk.» Utover 1980-årene begynte det å komme mange norske trailersjåfører til byen. Kirken ble like populær hos denne yrkesgruppen som hos sjømennene, og sjømannskirken i Rotterdam fikk dermed tilnavnet «Trailerkirken».

Fra årtusenskiftet har besøkstallene ved sjømannskirken i Rotterdam gått nedover, fra i underkant av 20 000 besøkende i 2003 til under 10 000 i 2013, men fremdeles er sjømannskirken et viktig samlingspunkt for norske sjøfolk, trailersjåfører og de rundt 800 nordmennene som er bosatt i området. Sjømannskirken i Rotterdam er en av de få norske sjømannskirkene hvor sjøfolk stadig utgjør en viktig målgruppe. Her dro sjømannskirkens ansatte i 2013 på over 600 skipsbesøk (av i alt 3000 skipsbesøk gjennomført av organisasjonen i sin helhet dette året.)

Kirkebygget i Rotterdam feiret 100 år i 2014.

Kilder

Skrevet av Simon Tangen, Historikarverksemda

Kilder

  • Virginia Hoel: «En nærliggende Kjærlighedens Pligt». Den norske sjømannsmisjonens virksomhet i Amsterdam og Rotterdam 1876–1922. Særtrykk fra Sjøfartshistorisk årbok 2008, Bergen 2010
  • Carl Huitfeldt: Gullfisk og haier. Streiftog i Europas havnebyer. Oslo 1929
  • «Kirke og hjem i Nederland». Sjømannskirken 1989
  • Arie C. Nielson: Kirken i parken. Rotterdam 1981
  • Alf Salvesen: Som en nordmann. Rotterdam 2009 
  • Sjømannskirkens årbøker  1979–1981; 1991–1993
  • Sjømannskirkens årsmelding 2012
  • Heftet «Våre stasjoner 2». Den norske Sjømannsmisjon 1980
  • Om sjømannskirken i Rotterdam, www.noorwegen.nl [lesedato 26.10.2013]