London

Sjømannskirken kom til London i 1868 bare fire år etter at organisasjonen var stiftet, og det var grunnleggeren Johan Cordt Harmens Storjohann som dro til millionbyen for å ta opp virksomheten blant skandinaviske sjømenn. En egen sjømannskirke ble bygget i 1872. Spesielt under de to verdenskrigene ble sjømannskirken et viktig samlingspunkt.

Allerede da organisasjonen ble stiftet i 1864 ble London utpekt som et viktig satsingsområde. Som en av verdens største byer, og hovedstad i det største imperiet i verden, var London på mange måter en slags sjøfartens sentrum. I sjøfartens hovedstad fantes det selvsagt også mange nordmenn og norske skip. I 1868, året Sjømannskirken etablerte seg i London, ankom 947 norske skip. Det viste seg imidlertid vanskelig å mønstre økonomisk støtte i det skandinaviske miljøet i byen, så Sjømannskirken fikk ikke mulighet til å etablere seg i London før fire år etter at organisasjonen var stiftet.

Det var Sjømannskirkens grunnlegger Johan Cordt Harmens Storjohann ble organisasjonens første sjømannsprest i London (i perioden 1868–1872). De første gudstjenestene og møtene holdt han i leide lokaler på et seilmakerloft i Surrey Commercial Dock. Lokalene var mildt sagt ikke de beste, men det var god plass, og opptil 150 mennesker kom vanligvis for å høre på prekenene. Benker ble primitivt laget ved å bruke planker, og prekestolen bestod av ruller med seilduk. «Her er raat og koldt, og altimellem knækker et av Brædderne (plankene) som rimelig er, saa mine kjære unge Kirkesøgere kunde være fristede til at tænke mer paa sine Legemers Sikkerhed end paa sine Sjæles,» fortalte Storjohann senere. (Den norske sjømannsmisjon i 75 år).

Den første sjømannskirken

1. mai 1872 ble Ebenezerkirken i Surry Docks innviet. Sjømannskirken var bygget med innsamlede midler og på en tomt donert av et av dokkompaniene. De første årene lå hovedparten av de norske skipene i havn nettopp i dette området, og sjømannskirken var dermed bare en kort spasertur unna for sjøfolkene.

De norske skipene var mange i 1870-årene, noe sjømannsprest Morten Kierulfs (i London i perioden 1873–1878) skildring bekrefter:

«Kommer man en Søndagsmorgen gjennom alle disse Dokker til vor norske Kirke, er det et skjønt Syn å se udover denne Flag- og Vimpelsmykkede Skov af Master, der omslutter en til alle Sider, saa langt Øiet kan naa, og vort norske Flag hævder tilfulde sin Plads, thi det vaier ud fra hvert andet Skip.»

(Kirke i verdens hverdag).

En religiøs oppvåkning blant norske sjøfolk i denne perioden førte til stor tilstrømning til gudstjenestene, og Ebenezerkirken ble snart for liten.

Leseværelset i Commercial Road

I første halvdel av 1880-årene sluttet seilskutene å gå inn til dokkene i nærheten av sjømannskirken, og i årene fram mot første verdenskrig ble det slutt på den regulære skipstrafikken opp og ned Themsen. Omleggingen av skipstrafikken gjorde at kirkens beliggenhet ikke lenger var så ideell. For å bøte på dette ble det åpnet et leseværelse i Commercial Road nær Regent Canal Dock, hvor mange av de norske seilskutene nå la til kai. Dette leseværelset ble holdt åpent fram til 1923.

Første verdenskrig

Første verdenskrig
Krigsårene ble vanskelige i London, og for sjømannskirken ble det en travel tid. Krigen vanskeliggjorde driften ved kirken, samtidig som en opplevde at behovet for organisasjonens arbeid var stort. I 1917 etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig oppholdt det seg trolig opptil 600 norske sjøfolk i London fra torpederte skip. Den sosiale nøden var stor, og mange av sjøfolkene søkte til sjømannskirken.

Prestefrue Ingrid Rafn Heuch ved sjømannskirken fortalte følgende fra julefeiringen i 1917:

Flere av sjøfolkene bar synlig merker efter det de hadde litt. De var jo alle torpedert, minert, eller havarert. En av dem f. eks. vilde ikke gaa rundt juletræet, og da vi snakket nærmere med ham, viste han frem den nye brune støvlen sin, mørkerød paa skaftet av blod, strømpen sort og vaat. Men klagde gjorde han ikke. Bare se at komme hjem, det var den eneste ting som skulde hjælpe paa det alt. «Bare vi kommer vel hjem saa». Ja da var likesom al sorgen slutt. Og stakkars – hvad blir det vel for det fleste av dem? Arbeidsløshet og nød, eller at ta hyre igjen og sætte livet ind paa ny, naar dyrtiden blir for svær. Ja sjøfolks kaar var aldrig blide, men nu er de forfærdelig svære.

BUD & HILSEN NR. 5 & 6/1918

Ny sjømannskirke i 1927

Etter krigens slutt ble behovet for en ny og mer sentralt plassert kirke enda tydeligere. I tillegg til å ligge langt fra havneområdene hvor de norske skipene nå ankom var den gamle Ebenezerkirken også for liten, manglet kjøkken og elektrisitet. Organisasjonen hadde mange lokale støttespillere i det norske miljøet i London, og fikk gjennom disse samlet inn de nødvendige midlene til formålet. Plasseringen for den nye kirken ble lagt nær inngangen av Rotherhithe-tunnelen (tunnelen som går under Themsen, ferdigstilt i 1908), slik at kirken skulle være tilgjengelig både for sjøfolkene som oppholdt seg på sørsiden og nordsiden av elven. 24. juni 1926 ble grunnsteinen lagt ned av daværende kronprins Olav, som også var til stede ved innvielsen av kirken 26. juni året etter. Kirken fikk navnet St. Olavs kirke, og her har sjømannskirken holdt til siden.

Åpningen av den nye kirken førte til en enorm økning i besøkstallene. Mens Ebenezerkirken hadde hatt ca. 1200 besøkende i 1926, ble det notert 33 000 besøkende i den nye St. Olavskirken i 1931. Trolig hadde dette mest å gjøre med den nye kirkens beliggenhet.

Et viktig samlingssted under andre verdenskrig

Da Norge ble okkupert av Tyskland i 1940, ble Sjømannskirken som organisasjon satt overfor et alvorlig problem. Alle sjømannskirkene i de allierte områdene mistet kontakten med hovedkontoret i Bergen. Uten overføring av midler fra Norge fikk ikke prestene lønn, og sjømannskirkene ville ikke kunne ha fortsatt driften. Svaret på problemet ble at den norske regjeringen gjennom det nyopprettede statsrederiet Nortraship tok ansvaret for Sjømannskirkens økonomi, og at London-kirken overtok ledelsen av sjømannskirkene i havnebyene utenfor de okkuperte områdene.

Under krigen ble St. Olavs kirke et viktig samlingssted for det norske miljøet i byen. Norske krigsseilere, fastboende og andre nordmenn i eksil kom til kirken i hopetall. Bare i 1940 fant rundt 45 000 mennesker veien til leseværelset, og sjømannsprest Johnny Ursin (arbeidet i London i perioden 1934–1946) fortalte senere i memoarene sine hvordan kirken ofte var fylt til randen:

Jeg tenker på hvorledes vi i lang tid hadde det ved gudstjenesten hver søndag formiddag, hvor det kom så mange at vi måtte åpne skyvedørene mellom kirken og leseværelset for at alle skulle få plass. […] Bare å se denne skare av landsmenn, ofte med vår konge og kronprins i spissen, – jo det var høytid og fest, selv om det nok samtidig var trist å tenke på under hvilke forhold det hele skjedde.

I BRENNPUNKTET AV SJØMANNSPREST JOHNNY URSIN, 1947

På grunn av plassmangelen måtte en ofte låne større lokaler ved spesielle anledninger. De tre siste 17-maigudstjenestene under krigen ble for eksempel holdt i St. Paul's katedralen, med over 2000 til stede hver gang.

Film: Landgang i London

En ny hverdag

Fram til midten av 1960-årene var den norske skipstrafikken på London økende, men som andre sjømannskirker opplevde også St. Olavs kirke følgene av de omfattende endringene i norsk skipsfart fra 1970-årene. Med kortere liggetid og færre skip i havn var det stadig færre norske sjøfolk som fant veien til kirken. I 1981 ankom bare 94 norske skip London.

Sjømannskirken var i begynnelsen av 1980-årene likevel en aktiv kirke med i overkant av 20 000 besøkende i året. I årsmeldingen fra 1981 ble det gjort et forsøk på å forklare hvorfor:

«En vesentlig grunn til at menigheten er i vekst er at en rekke norske firmaer og banker har etablert seg i London. Nordsjøen skiller Norge og De britiske øyer. Fra år til år merker vi mer og mer også at Nordsjøen forener. Bildeleddet er Nordsjøolje og –gass. Bare Statoil alene har nå en kontingent på 40 familier her. Mens New Cross og i særdeleshet Jerningham Road var Lille-Norge i London i mellomkrigsårene er, er i dag et eiendomsmeglerfima i Wimbledon fullt sysselsatt med å skaffe hus til norske familier. Hvorfor nettopp Wimbledon-området? kan man spørre. Svaret er at Den norske skolen er blitt et nytt samlingspunkt. […] Ved årsskiftet 1981/82 var Den norske skolen i London den største i utlandet med nærmere 100 elever på klassetrinn fra førskole til ungdomsskole. […] Sjømannskirken har alltid hatt et godt samarbeid med Den norske skole f. eks. ved skolegudstjenester som er blitt holdt i sjømannskirken. “Barnetreffene”, oppstått etter ønske fra elever, foreldre og lærere, kan karakteriseres som en formidabel suksess.»

Selv om sjøfolkene var langt færre, hadde sjømannskirken med andre ord fått en mangfoldig brukergruppe å arbeide for. Også norske turister tok turen til kirken, og utgjorde på denne tiden den største enkeltgruppen av sjømannskirkens brukere.

Tidlig på 2000-tallet var sjømannskirken fremdeles populær, med 17–19000 besøkende årlig. Kirken utgjør stadig et kirkelig, sosialt og kulturelt sentrum for nordmenn i London.

Kilder

Skrevet av Simon Tangen, Historikarverksemda

Kilder

  • Bud & Hilsen nr. 5&6/1918; nr. 21/1938
  • Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne i dens første 25 Aar, 1864–1889. Et festskrift udgivet af Foreningens Hovedbestyrelse, Bergen 1889
  • Bjørn Johanson: Kirke i verdens hverdag. Bergen 1989
  • Heftet «Våre stasjoner 1». Den norske Sjømannsmisjon 1980
  • Sjømannskirkens årbøker 1949–1954; 1955–1969; 1970–1981; 1983–1993; 1994–2002
  • Sjømannskirkens årsmeldinger 2003–201
  • J. Ursin: I Brennpunktet. Den norske Sjømannsmisjon i krigsårene 1940-1945. Den norske Sjømannsmisjons Forlag, Bergen 1947  
  • Vilhelm Vilhelmsen: Den norske sjømannsmisjon i 75 år, 1864–1939. Festskrift utgitt av foreningens hovedstyre, Bergen 1939
  • Gunnar Christie Wasberg: Med norsk sjømannsmisjon i hundre år. Bergen 1964