Curaçao

En norsk båt er på vei ut i leden. «Ja vi elsker» gjaller utover hele området. Det hilses med flagget fra sjømannskirken. Båten hilser tilbake. Det viftes med armer fra bakken, brovingen og popdekket. Staben på kirken og en del sjøfolk fra en annen norsk båt står på kirketerrassen og vinker farvel. Over høyttaleren lyder så et ønske om god tur og Guds velsignelse over ferden. Kapteinen svarer med tre lange støt i fløyten.

VÅRE STASJONER, HEFTE 2. DEN NORSKE SJØMANNSMISJON, 1980

Slik beskrives en avskjed mellom norske sjøfolk og sjømannskirken på den vesle tropeøyen Curaçao i Karibia. Sjømannskirken kunne ikke ha ligget nærmere havnen der norske og andre skandinaviske skip ankom, og etter en kort stund igjen dro ut på havet med nye oppdrag. Etablert i byen Willemstad i 1939, og med unntak av et kort opphold i perioden 1944–1946, var kirken i drift frem til 1983.

Vilhelm B. Neumann var den første norske sjømannspresten på øya, og skildret oppstarten slik i Bud & Hilsen i 1939:

Et prektig hus har vi fått. Dessverre kunde vi ikke bruke det huset Oljekompaniet hadde skaffet oss. Det blev for kostbart og var dertil uhensiktsmessig. Vårt nuværende hus ligger høit og fritt, så vi nyter godt av passaten. Den gir alltid en liten luftning midt i varmen. Leseværelset er stort og lyst med sitteplass, koselig arrangert omkring småbord – til ca. 100 personer. Vi har også en prektig havestue, hvor avisene ligger utlagt. Her inne, midt i huset, gror eksotiske tropetrær med vakre blomster, og det er høit under taket, som dannes av selve stjernehimmelen, så her tar de gjerne en røik efter dagens strev og diskuterer de mange små og store problemer som kan dukke op langs livsveien. Et stort og luftig skriverum mangler heller ikke, og omkring halve huset har vi en vidunderlig terrasse.

Hvalfangst og mosquitofart

Sjømannskirken etablerte seg på Curaçao like før andre verdenskrig, og i denne tidlige perioden var norske hvalfangere ofte innom kirken. Den norske hvalfangstflåten var i slutten av 1930-årene ledende på sitt felt, med over 100 hvalfangstbåter. Av totalt 40 hvalkokerier på verdensbasis, var 13 av disse norske. Fram til 1960 ble det drevet hvalfangst i Sørishavet, og hvalbåtene var innom Curaçao for å bunkre på vei til og fra feltene.

Curaçao var samtidig en tradisjonell oljehavn, og det var mange norske skip som deltok i «mosquitofarten» – frakting av råolje med mindre fartøy fra Venezuelas oljefelter til raffineriene på Curaçao. Norske og andre skandinaviske tankskip tok også del i arbeidet med å frakte oljen videre fra Curaçao, i tillegg til annen stykkgodstrafikk.

 

Vanskelige forhold under andre verdenskrig

I de første årene av andre verdenskrig var det stor trafikk på Curaçao. Under kontroll av Storbritannia forsynte de ulike karibiske øyene de allierte med mat og råmaterialer. Tysklands forsøk på å kutte forsyningslinjene førte imidlertid til store skipstap. Skipene ble derfor etter hvert dirigert til andre havner, og trafikken gikk drastisk ned blant annet på Curaçao. Da det samtidig ikke lyktes Sjømannskirken å få fornyet leiekontrakten for huset organisasjonen så langt hadde leid på øya, ble virksomheten innstilt i 1944.

Ny tid

I 1946, etter at andre verdenskrig var over, ble Sjømannskirkens virksomheten gjenopptatt på Curaçao. Det ble nå kjøpt en gammel villa like ved innseilingskanalen, hvor sjømannskirken holdt til helt til nedleggelsen nesten 40 år senere. Det var fra denne bygningen en kunne vinke ned til skipene som ankom.

I 1950-årene ble stasjonen betydelig utvidet og modernisert, med plass til dobbelt så mange besøkende i kirkesalen enn det hadde vært tidligere. Og sjømannskirken på Curacao var godt besøkt. Mellom 1955 og 1965 var det gjennomsnittlig godt over 1000 skandinaviske skipsanløp på øyen årlig. Hovedparten av disse anløpene var det norske skip som stod for. Det totale antallet besøkende på kirken i denne perioden var på rundt 24 000 personer i året. Ettersom det var skipsverksted på øyen hendte det også at noen båter lå ekstra lenge mens det ble utført reparasjoner, og da var sjømannskirken et fint rekreasjonssted for sjøfolkene mens de ventet.

En utpreget sjømannskirke

Stasjonen på Curaçao var en utpreget sjømannskirke, da det var svært få skandinaviske fastboende eller turister som fant veien til tropeøya på denne tiden. Men det var ikke alltid like enkelt å få sjømennene til å besøke kirken, som hadde skarp konkurranse med de mange serveringsstedene på øya. Det var et uttalt ønske at en ville disse umoralske aktivitetene til livs, men de ansatte ved sjømannskirken forstod også at en ikke kom langt uten en pragmatisk holdning til situasjonen. En sjømannsberetning forteller følgende om hvordan det hele ble grepet an:

Han var en artig skrue, hjelpepresten i Curaçao midt på 50-tallet. Han innså at mange av gutta ville på jentejakt straks de satte foten på land. «Kjerka» kom ofte i andre rekke. Det hendte derfor at presten kjørte mannskap opp til den beryktede leiren Campo Allegre der de prostituerte bokstavelig talt sto i kø. Til gjengjeld måtte gutta love å komme i «kjerka» neste dag.

FRA BOKEN VI SOM DRO TIL SJØS

En dukkert i det karibiske hav

I konkurransen med de mange havnekneipene var sjømannskirken aktiv. I tillegg til blant annet skipsbesøk og gudstjenester, ble det satset på å organisere sunne, sosiale aktiviteter for sjøfolkene. Som ved alle andre norske sjømannskirker rundt omkring i verden ble det gjort i stand fest når en ny båt ankom. Og gjestene bidro gjerne selv med underholdningen, både i form av musikkinnslag og ulike opptredener på kirketerrassen ute i tropevarmen.

Kirken arrangert også fotballkamper, sightseeing-turer og strandturer. Å ta en dukkert i Det karibiske hav var populært for de fleste, selv om det noen ganger ble klaget over at vannet var for varmt! Sjømannskirken stilte i disse anledningene med dykkermasker og svømmeføtter, i tillegg til grillutstyr for de som var sultne etter all svømmingen og ønsket å grille.

Flere funksjoner

I tillegg til å være kirke, velferdskontakt og butikk for sjømennene, fungerte sjømannskirken i Willemstad også som norsk konsulat fra andre halvdel av 1970-årene. Å være både kirke og konsulat viste seg å være en hensiktsmessig kombinasjon, og vitner om et tilstedeværende samarbeid mellom Sjømannskirken og norske myndigheter. Utnevnt som visekonsul av utenriksministeren, fikk sjømannspresten myndighet til å avmønstre norske sjøfolk. Inntektene fra konsulatvirksomheten kom også til å utgjøre en god ekstrainntekt til kirkens driftsregnskap.

Etter at sjømannskirken på Aruba ble lagt ned i 1976 og en ny stor oljetankterminal ble åpnet på Bonaire, kom også sjømannspresten på Curaçao til å fungere som reiseprest til disse to øyene med relativt regelmessige besøk.

Nedgangstider

Norsk og skandinavisk skipsfart på Curaçao toppet seg i slutten av 1950-årene og på begynnelsen av 1960-årene. 1960 var toppåret med over 1102 norske anløp på øya. Men mot slutten av 1960-årene var imidlertid den norske trafikken betydelig redusert. Nedgangen fortsatte gjennom 1970-årene, og i 1981 var antallet norske skip så lavt som 131. Dette hang sammen med en generell nedgang i den norske skipsfarten, og rasjonaliseringstiltakene etter skipsfartskrisen i 1973 som skapte store utfordringer for Sjømannskirkens virksomhet.

Selv om turisme og cruisetrafikk skjøt fart utover 1970-årene, og i 1982 utgjorde nesten 40 prosent av de norske skipsanløpene i Willemstad, var ikke dette nok til å holde virksomheten ved sjømannskirken i gang. 13. november 1983 ble det derfor vedtatt å innstille arbeidet på Curacao, og et lite stykke karibisk kirkehistorie var dermed over.

Kilder

Kilder

  • Bud og hilsen 1949
  • Edvard Pettersen og Hans Brundtland: Vi som dro til sjøs – norske sjøfolks opplevelser fra etterkrigstiden, 2002
  • «Våre stasjoner, hefte 2», Den norske sjømannsmisjonen 1980
  • Årbøker 1955–1969; 1970–1981